Diskriminering av jenter

Click here: => pughaiswurun.fastdownloadcloud.ru/dt?s=YToyOntzOjc6InJlZmVyZXIiO3M6MzA6Imh0dHA6Ly9iYW5kY2FtcC5jb21fZHRfcG9zdGVyLyI7czozOiJrZXkiO3M6MjU6IkRpc2tyaW1pbmVyaW5nIGF2IGt2aW5uZXIiO30=


Resultatet var tydelig: Guttene overvurderte evnene til de andre guttene, og undervurderte evnene til jentene. Landene som har ratifisert konvensjonen må rapportere til kommisjonen hvert fjerde år om status for arbeidet med å oppfylle konvensjonen. Jenter kan i mange land ikke gå ut alene uten å ha med seg en mann. Kanskje har du gjort det bevisst, kanskje gjorde du det du opplevde var forventet av deg, kanskje har du ikke peiling på at det skjedde.

Fordi slik forskjellsbehandling av noen kan være negativt for andre, skal denne typen tiltak avsluttes når man har oppnådd utjevning i praksis. For hverdagen består av de små tingene. Hvordan skriver du et godt avisinnlegg om det som ikke kan konkretiseres?

Nylig aktivitet:

En kvinnelig nettdebattant får høre at kvinner er på jorda for å bli pult. En mann blir latterliggjort av servitøren fordi damen tar regningen. En kvinne blir antastet av en fyllik på gaten, hvoretter fyren unnskylder seg til mannen hennes, ikke til henne. Tonnevis av kvinner har opplevd fremmede hender under skjørtet på konsert, ubekvemme navn ropt etter seg på gaten og mannlige kolleger som blir forfremmet rett foran nesen på dem til tross for at de åpenbart er mer kvalifiserte. Fjern feminisme Alle disse historiene kommer fra prosjektet The Everyday Sexism Project, en nettside og en Twitter-konto startet av engelske Laura Bates, der folk fra hele verden forteller om hverdagsopplevelser hvor de diskrimineres på bakgrunn av kjønn. Noen av dem er gjenkjennelige fra egen hverdag, andre gir aha-opplevelser om egne feiltrinn, og atter andre er mer uforståelige. Men felles for alle historiene er at diskrimineringen er høyst reell for vedkommende som har opplevd dem og at de derfor må tas på alvor. I Norge har blant annet likestillingsminister Solveig Horne fremmet begrepet hverdagsfeminisme. Det høres så enkelt ut. Selvfølgelig vil vi ha lik lønn for likt arbeid og reell valgmulighet for alle. Problemet er at så mange, inkludert flere av de som nå styrer landet, mener dette er en kamp som er vunnet. Det er vanskelig å snakke om diskriminering i Norge mens kvinner vrir stiletten rundt i 8. Selv venstresidens debattanter hevder at kjønnskampen har gått for langt, sist representert ved , som mener «svenske feminister er opptatte av den delen av feminismen som er fjern fra folk slik som hvilke ord man bruker og hvilke filmer en ser». Til en viss grad er det forståelig. Det er vanskeligere å påpeke direkte diskriminerende adferd i land som har kommet langt i å institusjonalisere like rettigheter og har gode, konkrete diskrimineringslover. Men det betyr ikke at diskriminering ikke finner sted, den blir bare vanskeligere å presisere. Som deltaker i den offentlige nettdebatten opplever jeg for eksempel ofte at jeg overses eller holdes utenfor. Lange Facebook— eller Twitter-tråder med viktige debattemaer styres av mannlige diskusjonsfellesskap, og de fleste kvinner holder kjeft mens de knipser sine daglige «selfies». Likevel er det vanskelig å sette fingeren på. Det sies selvfølgelig ikke direkte at kvinner ikke er velkomne, og de fleste vil benekte at såpass lite stueren adferd er tilfelle. Det blir mer en fornemmelse. En fornemmelse som er høyst reell, men som det er vanskelig å argumentere saklig for. Som feminist er det lett å bli latterliggjort når du forsøker å sette fingeren på diskriminerende forhold mens avisene skriver at Skandinavia har de mest likestilte kvinnene i verden og arbeidsgivere taler varmt om kvotering. Alt for mange unnskylder derfor sin egen feminisme. Hvor ofte hører du vel ikke folk si at de ikke er feminister, men for likestilling, for eksempel? Og hvor sjelden hører du folk faktisk innrømme at de har bidratt til diskriminering? Negertesten Den danske komikeren Sanne Søndergaard skrev nylig , der hun tok «negertesten» på kjønnsdebatten. Uttalelser som «det betyder noget for hvide at gøre karriere og tjene penge — negre går mere op i familie, børn og nære relationer og den slags» og «når negre ikke selv kan finde ud af at få topposter og professorater, kan vi konkludere, at de slet ikke er lige så interesserede som os hvide» virker absurde, men faktum er at det samme hevdes om kvinner stadig vekk, også av kvinner selv. Flere burde reagere på det. Fakta er at diskriminering eksisterer i alle land, men tar stadig nye former. Kanskje er det små hendelser i hverdagen som ikke har stor betydning i seg selv, men som til sammen utgjør en sterk følelse av å bli diskriminert. Eller kanskje er det adferd som er så vanlig at vi har sluttet å legge merke til den, bare til den litt ubehagelige, udefinerbare følelsen den skaper. Hva sier du til sjefen hvis du opplever deg diskriminert, men ikke kan peke på enkeltforhold som er store nok til at de kan slås ned på? Hvordan skriver du et godt avisinnlegg om det som ikke kan konkretiseres? Og hvordan forstår du at du bidrar til diskriminerende oppførsel når den regnes som normal oppførsel? Det er da bevisstgjørende kampanjer som The Everyday Sexism blir ekstra viktige. Gjennom å høre andres historier, lærer vi oss å kjenne igjen problemer i vårt eget nærmiljø. Vi blir bedre til å forstå hvordan vår adferd påvirker andre og hvordan andres adferd påvirker oss. Først da kan vi tenke på hvordan samfunnet bør endres for at alle skal ha mer like muligheter, både i liten og stor skala. For hverdagen består av de små tingene. Selvfølgelig har det betydning for deg og dine omgivelser hvilket språk du bruker og hvilke filmer du ser. Ville du likt det hvis bussjåføren din kalte deg en fitte og din lisensfinansierte tv-kanal bare viste porno? Kampen mot diskriminering er en kamp som aldri kommer til å ta slutt eller bli vunnet, slik mange syns å hevde. Målet om komplett likestilling mellom kjønnene og lik behandling uavhengig av kjønn, legning og kulturell bakgrunn er en abstrakt og til en viss grad uoppnåelig tilstand. Likevel er det vår rett og plikt å kjempe for den. I den kampen er det å bli bedre til å gjenkjenne hverdagens diskriminering og reagere på den et viktig mål i seg selv. Det er et mål som i høyeste grad oppnåelig. Jeg tør banne på at du, som meg, har diskriminert noen den siste uken. Kanskje har du gjort det bevisst, kanskje gjorde du det du opplevde var forventet av deg, kanskje har du ikke peiling på at det skjedde. Det beste du kan gjøre med det, er å bli bedre til å forstå andre. I stedet for å latterliggjøre dem og fortsette som før. Mer fra Guri Idsø Viken:.

Jenter blir , med alvorlige psyiske og fysiske konsekvenser. Kanskje er det små hendelser i hverdagen som ikke har stor betydning i seg selv, men som til sammen utgjør en sterk følelse av å bli diskriminert. Av de 187 landene som har ratifisert kvinnekonvensjonen er det bare litt over halvparten 99 stk. Konvensjonens medlemsland: Medlemmer i grønt, land som har signert men ikke ratifisert i gult, ikke-medlemmer i rødt. Kanskje har vi forutinntatte ideer om hvordan kvinnelige ledere oppfattes, og det kan føre til fordommer, sier hun til Kvinneguiden. Komiteen består av 23 medlemmer fra FNs medlemsland, og de som sitter i komiteen er eksperter på området konvensjonen dekker. Fjern feminisme Alle disse historiene kommer fra prosjektet The Everyday Sexism Project, en nettside og en Twitter-konto startet av engelske Laura Bates, der folk fra hele verden forteller om hverdagsopplevelser hvor de diskrimineres på bakgrunn av kjønn.